For ett år siden mistet jeg en person som alltid hadde vært en del av livet mitt. Men vårt forhold var langt fra enkelt. Faktisk var det ofte en kilde til smerte og vanskeligheter. Det var aldri en god relasjon, og jeg visste at jeg måtte ta noen vanskelige valg for å ta vare på meg selv.
Men hva gjør vi når en slik person dør? Når det er et menneske vi har hatt et komplisert forhold til, kan det være ekstra vanskelig å bearbeide tapet. Det er lett å bli sittende igjen med skyldfølelse for valg vi har tatt gjennom livet, spesielt når de dør. Jeg var bevisst på dette og visste at jeg måtte ta noen grep på forhånd for å unngå selvbebreidelse senere.
Ett år før hun døde, valgte jeg å kutte kontakten for å spare meg selv. Dette var en beslutning jeg ikke tok lett på, men med støtte fra de rundt meg, visste jeg at det var riktig for meg. Likevel spurte jeg meg selv om jeg ville kunne leve med denne avgjørelsen om hun døde uten at vi hadde fått pratet eller sett hverandre på lenge. Jeg brukte lang tid på å finne svaret, og etter mye refleksjon kom jeg frem til at jeg kunne. Jeg hadde gjort mitt beste i denne relasjonen, og visste at jeg måtte sette grenser for meg selv for å unngå ytterligere skade.
Da dagen kom, og hun døde, var jeg takknemlig for at jeg hadde avklart disse tingene i forkant. Jeg visste at valget mitt var det rette for meg, og jeg følte ikke at noe var usnakket – verken med henne eller meg selv. Dette ga meg styrken til å stå i begravelsen og lese opp et minneord, der jeg kunne være helt ærlig. Nei, det hadde ikke vært enkelt å være i relasjon med henne, men i minnetalen valgte jeg å legge det vanskelige til side og fokusere på de gode stundene vi faktisk hadde delt. Dette ga meg fred, og en stor del av helbredelsen jeg trengte.
Livet gir oss mange gaver, og ofte kommer de gjennom utfordrende relasjoner. Det er dette som former oss, og som lærer oss å finne styrke og fred i vanskelige valg.
댓글