Jeg satt godt i stolen, men kjente at ubehaget vokste i meg. Samtalen dreide seg inn på noe jeg helst ikke ville begi meg inn på. Jeg flyttet på kroppen fra side til side og så på mennesket som satt foran meg. Dette mennesket som var et av mine favoritt personer i hele verden og som nå ville ta samtalen uten at jeg ville det.
Jeg prøvde å komme unna. "Jeg er alt for sliten for denne samtalen, kan vi ta det en annen dag?" Hørte jeg meg selv si som et deja Vu fra fortiden. Det var ikke mine ord, men det var tillærte ord jeg selv hadde vokst opp med og som jeg adopterte i min egen kommunikasjon. Så jeg valgte å sitte i ubehaget og ta denne samtalen jeg ellers ville rømt fra. Kanskje jeg ville blitt sint? Eller oppgitt? Jeg ble ingen av delene, jeg ble bare sittende og jeg jeg holdt på min egen energi. Det vil si jeg regulerte min emosjonelle tilstand og energinivå.
Da skjedde det noe, jeg ble mer reflektert og jeg lært mye mer om meg selv. Jeg ble ikke redd for å ikke være bra nok. Jeg ble ikke redd for tema vi snakket om. Men jeg prøvde fortsatt å komme meg unna med tillærte fluktruter. Jeg hadde jo egentlig ikke tid til dette. Men personen foran meg tok seg god tid og ville ikke dra. Hun spurte til og med om en ny kopp kaffe som hun hentet selv mens jeg måtte en tur på do. Ingen ting gikk som den gamle Irmelin ønsket. Heldigvis, for plutselig snudde noe i samtalen og flyten gikk bedre. Vi hadde sittet gjennom det ubehagelige. Vi hadde kommet oss over den kneika der kommunikasjonen ofte gikk feil vei og vi før ville blitt sinte og avsluttet samtalen, men vi ble heller roligere og vi kom til buns i problemet.
Et mønster ble snudd der i disse øyeblikkene og endelig hadde vi beveget oss over til en sunnere måte å snakke sammen på. Mer sårbar, mer ærlig og mye dypere. Det ble nesten sånn at jeg jeg gledet meg til neste gang vi skulle gjennom det samme. For alle relasjoner er her for oss så vi skal utvikle oss og lære nye måter å kommunisere på. Fortiden vil alltid fortelle oss hva som er rett, men det er nåtiden som skaper nye måter og læring. Heldigvis.
Comments