I dag, da jeg var i butikken, opplevde jeg en situasjon som ble sittende igjen. Samtidig som jeg kom inn, kom det også tre damer – det virket som en mor og hennes to døtre. Det var ikke vanskelig å se at de var familie, både på utseendet og måten døtrene snakket til moren sin på. Jeg ble lenger i butikken enn jeg pleier, for jeg ble satt ut av stresset de skapte, de høye stemmene og den konstante masing fra døtrene. Jeg oppfattet det som om de vært «så snille» å ta med sin eldre mor ut for å handle, men det virket egentlig som om de ikke hadde tid til det. Moren var nok godt oppe i 80-årene og bevegde seg langsomt, noe som gjorde situasjonen krevende.
Hvor enn jeg gikk, virket det som en av dem rastløst kom rundt en reol, og tonen deres var alt annet enn mild. Jeg fikk ikke med meg alt de sa, men kjente en sterk uro inni meg. Jeg kan knapt forestille meg hvordan det måtte føles for moren.
Etter handleturen gikk jeg meg en liten tur og tenkte på det jeg hadde observert. Da slo det meg: I dag er det allehelgensaften – en kveld hvor vi tenker litt ekstra på våre kjære som er gått bort. Det er en dag for ettertanke, for å minnes våre døde. Men kanskje det også er en dag hvor vi bør se på de vi har rundt oss, de vi deler hverdagen med, som vi en dag kanskje må leve uten. Det fikk meg til å tenke på kvaliteten på relasjonene våre. Hvordan er vi egentlig når vi er sammen med de vi bryr oss om?
Jeg kom på en sterk samtale jeg nylig hadde med en mann som følte dyp anger etter at hans kone døde året før. Han snakket om hvordan han hadde oversett henne og hennes behov mens hun levde. Midt i samtalen formidlet hun gjennom meg viktige ord til ham. Hun sa at han brukte altfor mye tid på å gruble over alt han ikke hadde fått til, i stedet for å verdsette alt det gode han faktisk hadde gjort. Hun minnet ham på at ved å kun tenke på feilene sine, ville han fortsette i et mønster hvor han ikke var til stede for barna deres, eller forsto hva de trengte. Ved å fokusere på det han gjorde riktig, ville han også kunne forbedre forholdet til barna – noe han ikke hadde klart til nå. Han ble stille av dette, og det var som om en stor innsikt slo ham. Fra det øyeblikket endret holdningen hans seg merkbart, og han lovet seg selv å være mildere og mer til stede for barna sine.
Denne mannen minnet meg på noe viktig: tilstedeværelse er essensielt. Hva om disse to døtrene i butikken hadde vært mer til stede da de først tok med sin mor ut? Det handler ikke alltid om å være mye sammen, men om kvaliteten på tiden vi har sammen. Hadde denne mannen bare tatt seg tid til å lytte til sin kone før hun døde, kunne han ha unngått mange vanskelige dager etter hennes bortgang. Når vi er mentalt til stede, blir kvaliteten på relasjonen mye bedre. Å være sammen uten tilstedeværelse kan føre til at vi sitter igjen med en følelse av at vi ikke har vært der nok, selv om vi har vært mye sammen.
For å være til stede må vi kanskje også se innover og spørre oss selv hvorfor det er vanskelig å være der for andre. Hva er det i oss som gjør tilstedeværelse utfordrende i visse relasjoner? Når vi finner svaret, kan vi oppleve en dypere healing i relasjonene våre. På den måten slipper vi å sitte med anger og dårlig samvittighet for alt vi ikke fikk til eller gjorde.
La oss bruke tiden til å minnes og elske de som er gått bort. Vær snill mot deg selv ved å anerkjenne styrkene dine og arbeide med svakhetene. Da blir det også lettere å være der for de som er rundt oss – og det blir litt enklere å være oss selv.
Comments